I første del av denne serien fortalte jeg om hvorfor italienere i det hele tatt snakker med hendene, og hvor dette stille språket stammer fra. I dag blir det konkret. Ti italienske gester, som man garantert får se i Italia før eller siden, noen daglig, noen bare i opphetede øyeblikk. Til hver av dem hører en liten historie, en betydning og, ikke minst, et hint om når det er best å holde fingrene i ro.
Mano a Borsa: spørsmålet uten ord
Knapt noen gest er så italiensk som denne: fingertuppene på den ene hånden møtes til en slags pose, hånden beveger seg lett opp og ned, noen ganger ledsaget av et kort «Ma che vuoi?». Denne Mano a Borsa står for utålmodighet, for et uuttalt spørsmål, for et «hva skal dette bety nå», som ikke trenger ord. Røttene går, slik allerede Andrea de Jorio i sitt verk «La mimica degli antichi investigata nel gestire napoletano» fra 1832 dokumenterte, helt tilbake til antikken, der en lignende sammenføring av fingrene allerede uttrykte ettertenksomhet eller tvil.
Man ser den overalt, på markedet, i trafikken, ved kjøkkenbordet, når en forklaring tar for lang tid. Den kan man bruke nesten uten betenkeligheter blant venner eller i avslappede situasjoner, i en formell forretningssamtale virker den derimot fort uhøflig, nesten som en stum bebreidelse.
Le Corna: beskyttelse eller fornærmelse, alt etter retning
Pekefinger og lillefinger strukket ut, de øvrige fingrene bøyd inn: dette er Corna, hornene. Denne gesten har to helt motsatte betydninger, og nettopp det gjør den farlig for dem som ikke er kjent på stedet. Vendt nedover, ofte diskré ved bukselommen, tjener den siden antikken som beskyttelse mot det onde øyet, malocchio, en overtro som særlig i Napoli og Quartieri Spagnoli er levende den dag i dag.
Rettet direkte mot en person, med håndflaten fremover, betyr den samme gesten derimot noe helt annet: den antyder at vedkommende blir bedratt, en av de største fornærmelsene i italiensk hverdag. Den som bruker gesten nedover og i forbifarten, for å beskytte seg selv mot ulykke, gjør ingenting galt. Men den som holder den opp i ansiktet på noen, bør være forberedt på bråk.
Fingerkysset: den høyeste ros for god mat
Tommel, peke- og langfinger på den ene hånden berører de sammenpressede leppene, så åpner hånden seg utover med en liten, nesten elegant bevegelse, ledsaget av et hvisket «Squisito». Denne gesten hører til de vennligste i hele repertoaret og er utelukkende positivt ladet. Den feirer god mat, en vellykket vin, noen ganger også en særlig vakker kvinne eller et perfekt sittende klesplagg. Man kan bruke den i praktisk talt enhver situasjon der man vil uttrykke ekte begeistring, den regnes som sjarmerende, aldri som påtrengende. Den eneste feilen man kan gjøre med denne gesten, er ironi, for oppriktig ment begeistring og sarkastisk overdreven begeistring ligner hverandre til forveksling.
De gnidde fingrene: det universelle tegnet for penger
Tommel og pekefinger gnis mot hverandre, noen ganger med langfingeren i tillegg, en bevegelse som forstås i nesten alle verdens kulturer, men som i Italia brukes særlig presist. Den betyr penger, ofte i betydningen «for dyrt», noen ganger også som et stille spørsmål om hvor mye noe koster. På markedet, når man prutter om en pris eller som kommentar til kostnadene ved en reparasjon, er gesten allestedsnærværende og helt uskyldig. Man bør bare være forsiktig når den rettes mot en bestemt person, for da kan den fort virke som en insinuasjon, som om man beskylder noen for grådighet.
Håndkantslaget: klar tale uten omveier
Kanten av den ene hånden slår kort og bestemt mot den åpne håndflaten på den andre, ofte ledsaget av et kort «Basta» eller «Fatto». Denne gesten markerer et sluttpunkt, en beslutning som det ikke lenger diskuteres om. Den virker energisk, noen ganger nesten autoritær, og brukes gjerne av folk som vil avslutte en diskusjon eller erklære en oppgave for fullført. I en opphetet debatt kan den være svært virkningsfull for å sette et punktum. I en følsom samtale, for eksempel når noen nettopp bearbeider en dårlig nyhet, bør man heller unngå den, for den kan lett virke som om man kveler den andre.
De åpne håndflatene: uvitenhetens gest
Begge håndflatene vender oppover, skuldrene løftes lett, hodet bøyes til siden, ledsaget av et langtrukkent «Boh» eller «Chi lo sa». Denne gesten hører til de mest harmløse og samtidig mest uttrykksfulle i hele repertoaret. Den betyr rett og slett «jeg vet ikke», noen ganger også et resignert «hva skal man gjøre». Man kan bruke den i nesten enhver situasjon der man ærlig vil innrømme sin uvitenhet eller avmakt, den regnes aldri som uhøflig. Høyst i en situasjon der man faktisk burde ta ansvar, for eksempel ved en egen feil, kan den virke som en unnskyldning som man heller bør erstatte med klare ord.
Fingeren mot tinningen: mellom ettertanke og tvil
Pekefingeren banker eller dreier seg lett mot tinningen, en gest med to svært ulike tolkninger. På den ene siden kan den rett og slett antyde anstrengt ettertanke , et «jeg tenker fortsatt». På den andre siden, særlig når den rettes mot en annen person, betyr den noe adskillig skarpere: «ikke vær sprø» eller «han er visst gal». I en avslappet samtale blant venner, når man selv ler av egen tankeløshet, er gesten helt uproblematisk. Men retter man den mot en annen mens man snakker med vedkommende, risikerer man en skikkelig krangel, for nesten ingen liker å bli erklært gal offentlig.
Håndbevegelsen under haken: en høflig måte å si nei på
Håndryggen slår lett under haken og beveger seg deretter fremover og bort, en gest som uttrykker uinteresse eller avvisning , omtrent i betydningen «jeg bryr meg ikke» eller «la meg være i fred». Historisk stammer den trolig fra en gammel, atskillig grovere fornærmelsesgest, men har i hverdagen svekket seg til noe forholdsvis mildt. Blant venner, som en overdreven reaksjon på en bagatell, virker den mer komisk enn aggressiv. I en alvorlig krangel eller overfor fremmede bør man derimot unngå den, for dens opprinnelige, skarpere betydning er mange italienere fortsatt fullt klar over, særlig i Sør-Italia.
Fornærmelsen man helst aldri bør vise
Noen gester hører ikke hjemme i en vennlig oppramsing, men på en advarselsliste, og den såkalte Ombrello er den mest kjente av dem. Da slår man med den ene hånden på innsiden av den andre, bøyde armen, slik at underarmen rykker brått oppover, en utvetydig vulgær fornærmelse, sammenlignbar med den internasjonalt kjente langfingeren. Det finnes ingen situasjon i Italia der denne gesten er harmløs eller spøkefull, selv blant nære venner brukes den nesten utelukkende som en bevisst provokasjon. Den som som besøkende ved et uhell gjør en lignende armbevegelse, bør umiddelbart og tydelig unnskylde seg, for misforståelser i den retningen eskalerer raskt.
Toccare Ferro: å gripe etter jern mot ulykke
Så snart det i en samtale er tale om sykdom, ulykker eller annet uhell, griper mange italienere nærmest automatisk etter et stykke jern i nærheten, et rekkverk, et dørhåndtak, noen ganger også bare symbolsk i luften, ledsaget av «Tocca ferro». Denne overtroiske gesten skal forhindre at en uttalt ulykke faktisk inntreffer, i likhet med det tyske «å banke på tre», bare med jern i stedet for tre. Adam Kendon har beskrevet den utførlig i sin engelske oversettelse av de Jorios verk og plassert den i dens lange folkloristiske tradisjon. Den brukes av unge og gamle, ofte halvt ironisk, halvt alvorlig ment, og ingen tar anstøt av den. Bare den som lar være når en eldre person i selskapet nettopp har manet frem en ulykke, kan pådra seg et misbilligende blikk, for noen tar denne lille overtroen fullt alvorlig.
Ti gester, et helt vokabular
Det som fascinerer meg mest ved disse ti gestene, er hvor presist de skiller mellom nærhet og avstand, mellom humor og alvor. Den samme håndbevegelsen kan, alt etter tempo, ansikt og sammenheng, være kjærlig ment eller sårende. Den som reiser til Italia eller, slik som jeg fra oktober i Pozzuoli, bor her, gjør klokt i ikke bare å kjenne disse forskjellene, men også å observere dem, før man selv griper til en gest. I neste del av serien ser vi nærmere på de gestene som kan virke fornærmende i Italia eller fort fører til misforståelser.
